En ny scoping review publisert i British Journal of Sports Medicine viser at profesjonelle idrettsutøvere i kontaktidretter har betydelig forhøyet risiko for å utvikle amyotrofisk lateral sklerose (ALS). Forskningen kartlegger for første gang systematisk sammenhengen mellom idrettsrelatert fysisk traume og motornevronsykdom. Funnene gir viktige implikasjoner for forebygging og sikkerhet i idretten.
Hva er sammenhengen mellom idrett og ALS?
Motornevronsykdom (MND), og særlig amyotrofisk lateral sklerose (ALS), er en alvorlig og uhelbredelig nevrodegenerativ tilstand som rammer nervecellene som styrer muskelaktivitet. I mange år har det versert anekdotiske fortellinger og enkeltobservasjoner om at idrettsutøvere – særlig fotballspillere og andre kontaktidrettsutøvere – rammes uforholdsmessig hyppig av sykdommen.
Nå har forskere gjennomført en systematisk scoping review der de har gått gjennom 3307 vitenskapelige publikasjoner, hvorav 45 studier møtte inklusjonskriteriene. Konklusjonen er tankevekkende: Generell fysisk aktivitet øker ikke risikoen for ALS, men profesjonell deltakelse i høykontaktidretter – spesielt de som innebærer gjentatte hodeskader – er assosiert med en 4 til 15 ganger økt risiko for å utvikle sykdommen.
Gjentatte hodeskader peker seg ut som nøkkelfaktor
Gjennomgangen peker mot at det ikke er idrett i seg selv som utgjør risikoen, men snarere den kumulative belastningen av gjentatte støt mot hodet over tid. Idretter som amerikansk fotball, fotball, rugby og boksing er blant dem som trekkes frem i studiene. Disse idrettene kjennetegnes nettopp av høy eksponering for subkonsussive og konsussive hodeskader gjennom en karriere.
Forskerne identifiserer flere tenkelige biologiske mekanismer, blant annet nevroinflammasjon, oksidativt stress og feilfoldede proteiner som TDP-43, som alle er kjent fra forskning på andre nevrodegenerative tilstander. Likevel understrekes det at evidensen i stor grad er deskriptiv og korrelativ.
«Fremtidig forskning bør identifisere biologiske mekanismer som kobler traumeeksponering til ALS, ved å integrere biomarkør-, eksperimentelle og longitudinelle studiedesign for å avklare kausale mekanismer og informere risikoreduksjon i idretten.»
Hva betyr dette for idrettsmedisin og forebygging?
For klinikere, fysioterapeuter og idrettsmedisinsk personell gir disse funnene et viktig grunnlag for økt årvåkenhet. Selv om kausalitet ikke er bevist, er den statistiske sammenhengen sterk nok til å tas på alvor – særlig i arbeidet med risikoreduksjon og hjernebeskyttelse i kontaktidretter.
Fremover etterlyser forskerne studier som kombinerer biologiske biomarkører med langtidsoppfølging av idrettsutøvere, for å avdekke om og hvordan gjentatt fysisk traume faktisk kan trigge de molekylære prosessene som leder til ALS. Inntil mer robuste svar foreligger, er det god grunn til å prioritere tiltak som reduserer unødvendig hodeskadeeksponering – i trening så vel som i konkurranse.
Kilde: BJSM – http://bjsm.bmj.com/cgi/content/short/60/12/900?rss=1