En gruppe på 27 eksperter fra 13 land har utviklet en global konsensus for hvordan helsepersonell kan integrere vurdering, forskrivning og fremming av fysisk aktivitet i rutinebehandling. ACTIVATE-konsensuset gir konkrete svar på utfordringene klinikere møter når de skal adressere fysisk aktivitet hos pasienter med ikke-smittsomme sykdommer.
Stor implementeringsgap i helsevesenet
Til tross for at forskning tydelig dokumenterer at fysisk aktivitet er gunstig ved en rekke tilstander, forskriver helsepersonell sjelden aktivitet på en systematisk måte. Dette globale implementeringsgapet skyldes flere barrierer som begrenset tid, utilstrekkelig kunnskap og manglende selvtillit når det gjelder rådgivningsferdigheter.
ACTIVATE-ekspertgruppen erkjente at helsepersonell står overfor et praktisk dilemma: Hvordan skal man adressere fysisk aktivitet i klinisk praksis når pasienter hovedsakelig oppsøker helsehjelp for mer spesifikke problemer som et vondt kne, hypertensjon eller diabetesoppfølging?
Konsensuset gir praktisk veiledning
Det nye konsensuset, utviklet med innspill fra pasientrepresentanter, fokuserer på å gi helsepersonell konkrete verktøy for å gjøre fysisk aktivitet til en naturlig del av pasientbehandlingen. Målet er å bygge bro mellom det vi vet om aktivitetens helseeffekter og det som faktisk skjer i klinikken.
«Helsepersonell møter flere barrierer når de skal adressere fysisk aktivitet, inkludert begrenset tid, utilstrekkelig kunnskap eller selvtillit i rådgivningsferdigheter. Resultatet er et globalt implementeringsgap hvor fysisk aktivitet er kjent for å være gunstig ved et bredt spekter av tilstander, men sjelden forskrevet systematisk.»
Konsensuset anerkjenner at pasienter med ikke-smittsomme sykdommer som hjerte- og karsykdom, diabetes, kreft og muskel- og skjelettplager, alle kan ha nytte av økt fysisk aktivitet, men at tilnærmingen må tilpasses den enkelte pasients situasjon og behov.
Veien videre for norske fysioterapeuter
For norske fysioterapeuter og andre helsearbeidere representerer ACTIVATE-konsensuset en viktig ressurs for å styrke arbeidet med fysisk aktivitet som behandlingsform. Ved å følge konsensustets anbefalinger kan klinikere bidra til å redusere gapet mellom forskning og praksis, og samtidig gi pasientene bedre og mer helhetlig behandling.
Implementeringen av slike retningslinjer krever ikke bare kunnskap, men også tilgang til riktige verktøy og utstyr som kan støtte opp under aktivitetsfremmende tiltak i klinisk praksis. Dette gjelder både for vurdering, oppfølging og progresjon av fysisk aktivitet hos pasienter med ulike diagnoser.
Kilde: BJSM – http://bjsm.bmj.com/cgi/content/short/60/9/625?rss=1